The Good, the Bad and the Ugly

Møter – når de er gode, er de fantastiske. Når de er dårlige, vil du helst stikke en binders i øyet.

The Good – møteperfeksjon på 30 minutter

Det gode møtet er som en enhjørning i skogen: sjeldent, men magisk. Du kommer inn, vet hvorfor du er der, hva som skal diskuteres, og hva som skal skje etterpå. Det finnes en agenda. Folk møter forberedt (!). Noen har til og med lest vedleggene. Det er nesten rørende.

Folk snakker i tur og orden. Ingen foreleser om noe helt irrelevant. Og best av alt? Det hele ender med en konkret beslutning. Du går ut og tenker: “Sånn skal det være!” Og så går det tre måneder før det skjer igjen.

The Bad – møtet som burde vært en e-post

Så har vi det dårlige møtet. Du vet, den typen hvor alt egentlig er klart på forhånd – og likevel samles ti personer for å “diskutere” det som i realiteten allerede er bestemt. Hvorfor? Fordi den som har innkalt ønsker å “involvere” og “forankre” – altså å bruke møtet som et slags alibi for beslutninger som allerede er tatt.

Du vet det. Alle vet det. Men vi later som. For det er jo hyggelig å bli “inkludert”.

Det finnes en agenda, men den er mest for pynt. Ingen har lest den. Du er usikker på hvorfor du er invitert, men tør ikke spørre. Du nikker og noterer som en proff, men det eneste du faktisk skriver er «Kjøp kaffe».

Etterpå er alle enige om at “det var fint å få snakket sammen” – som om det rettferdiggjør å bruke en time på noe alle allerede visste.

The Ugly – møtehelvete på Teams

Og så har vi the ugly. Møtet som ikke burde funnet sted i det hele tatt. Ingen vet hvorfor det er satt opp. Ingen vet hvorfor de er de er der. Og ingen vet hva som skal komme ut av det.

Det finnes ingen agenda. Ingen forberedelser. Ofte ikke engang en tydelig møteleder – bare en digital stillhet, før noen mumler et hjelpeløst: “Skal vi bare starte…?”

Så følger småprat. Kanskje noen deler en PowerPoint ingen har åpnet. Det kommer noen løse tanker og et par vage “vi tar det med oss videre”. Og når møtet nærmer seg slutten, sitter alle med samme spørsmål: Hva var poenget?

Og til slutt, etter 47 minutter av livet ditt du aldri får tilbake, rundes det hele av med en setning som egentlig sier alt:“Takk for at dere tok dere tid.”

Ikke for hva, bare... tid. Resten var visst ikke så viktig.

Oppsummering: Møtet som verktøy – ikke tortur

Møter kan være geniale. Når de er intensjonsdrevne, godt forberedt og ledet med klarhet, kan de løfte både idéer og mennesker. Men når de er late, vage og preget av sosialt kontrollbehov forkledd som “samarbeid og inkludering”, stjeler de tid og energi – og troen på menneskeheten.

Så neste gang du setter opp et møte, spør deg selv: Er dette “The Good”? Eller risikerer jeg å være hovedrollen i “The Ugly”?