Da jeg var direktør

For 12 år siden, før jeg startet min egen bedrift, jobbet jeg i en stor familiebedrift med over 50 ansatte og bar den flotte tittelen direktør. Tittelen ga meg legitimitet og selvtillit, og jeg gikk rundt med rak rygg og et selvbilde som ga meg gåsehud inn i mellom.

Så startet jeg min egen bedrift – en bitteliten en, med to medarbeidere. Jeg beholdt tittelen, først og fremst fordi den ga meg ryggstøtte. Etter to år måtte jeg endre den. Direktørtittelen trigget imposter syndrome, så jeg nedjusterte meg selv til daglig leder – noe mindre sexy finnes knapt, men det var en ærlig refleksjon av selvbildet mitt på det tidspunktet.

En venn foreslo at jeg heller burde bruke tittelen gründer, men vi ble fort enige om at det verken styrket samfunnets oppfatning av meg eller ga meg et bedre selvbilde. På det tidspunktet!

Er det samfunnet som ser ned på gründere eller er det det kollektive selvbildet til gründerne selv som har festet seg i folks bevissthet?

Mange gründere jeg møter – spesielt kvinner – kjenner på det samme. Vi kan ikke gjemme oss bak en flott tittel eller en ansiktsløs organisasjon, hvor man enkelt kan distansere privatliv fra arbeidsliv. Her er det mitt ansikt, mitt ansvar og min risiko. Det blir personlig. Man føler seg naken. Det er tøft å stå i det over tid.

Kan dette være grunnen til at så få gründere overlever?

"The difference between the great and good societies and the regressing, deteriorating societies is largely in terms of the entrepreneurial opportunity and the number of such people in the society. I think everyone would agree that the most valuable 100 people to bring into a deteriorating society would be not 100 chemists, or politicians, or professors, or engineers, but rather 100 entrepreneurs."– Abraham Maslow

Vi trenger ikke flere direktører, vi trenger flere gründere. Så det store spørsmålet blir: Hvordan kan samfunnet bidra til å styrke motet og selvtilliten hos de som tør? Det holder ikke å si at dårlig selvbilde er et individuelt problem. Alle føler seg utilstrekkelige i blant, og mange med mye ansvar utvikler imposter syndrome. Forskjellen er at vi, gründerne, har så mye mer å tape. Vi har ikke noe skjold av kollektivt ansvar å gjemme oss bak. Vi må personlig stå i front og skjerme våre familier, hjem og liv fra konsekvensene av å ikke lykkes.

Tenk deg en verden der alle søker trygghet, anerkjennelse og belønning. Få, store selskaper ville dominere markedet i et homogent harmoni. Tenk hvor kjedelig – for ikke å si skummelt – det ville vært. Når noen få bestemmer hva vi skal eie, gjøre og tenke?

Det er de små gründerbedriftene som gjør verden fargerik. Bedrifter som skapes og drives av mennesker som følger hjertet – ikke pengestrømmen. Og når (eller hvis) pengestrømmen kommer, risikerer man å bli kalt kapitalist. Det gir sjelden stående applaus.

Fra fancy tittel til en Mission

Etter 12 år med selvransakelse og mental trening, kan jeg endelig si med stolthet at jeg er gründer og bedriftseier. En gründer av en Business Boutique! som jeg liker å kalle det, inspirert av hotellbransjen: Boutiquehoteller er ofte små, moderne hotell med personlig preg, unik stil og en spesiell atmosfære. De gir gjestene noe ekstra – gjennom interiør, design, service og mat. En rekke adjektiver vekkes til liv: Liten, men sterk. Personlig, men profesjonell. Noe å være stolt av. Et fint skjold å stille seg bak.

Vendepunktet mitt kom da jeg begynte å stille de riktige spørsmålene. I stedet for å søke svar på hva vi skulle gjøre, hvem vi skulle selge til, eller hvordan vi skulle løse ting – stilte jeg meg ett enkelt spørsmål: Hvorfor vil jeg dette?

Da jeg var åtte år gammel startet jeg min første butikk – en liten salgsbod ved veikanten på hytta. Jeg solgte blomster og saft til naboungene. Betalingen var småstein. Jeg la hele hjertet mitt i prosjektet. Målet var klart: Skape verdens fineste salgsbod. Jeg brydde meg ikke om hva de andre mente – jeg bestemte. Jeg drev den fra morgen til kveld, og ble aldri lei. Etter hvert ble naboungene lei og jeg måtte finne på nye ting for å holde på deres interesse: utvide sortimentet, arrangere konkurranser – holde meg relevant, kan du si.

Det er friheten til å skape og friheten til å ta valg som driver oss. Prisen for en slik frihet er høy. Derfor må motivasjonen være ekte – og riktig.

I boken The 8th Habit av Stephen R. Covey, skriver han at det handler om å finne sin plass/stemme i samfunnet – ved å forene passion, talent, need og conscience. Å finne en arbeidsplass hvor man kan dyrke sine interesser, bruke sine talenter og handle i tråd med egne verdier kan være vanskelig. Kanskje er det derfor så mange drømmer om å starte for seg selv?

Største utfordring for de fleste som velger å starte egne bedrifter, er fokuset på Need - markedet. Suksess kommer først når man finner en kundegruppe som er villige til å betale for din lidenskap, talent og verdier. Kanskje er det svaret på hvorfor så få lykkes – fordi de ikke klarer å forene sitt skaperverk med et faktisk marked?

Her materialiserte mitt Vendepunkt seg: Jeg ville skape en bedrift i skjæringspunktet mellom indre drivkraft og ytre behov. Business on a mission.

Når du skaper en virksomhet som forener din lidenskap, din talent og dine verdier – med et marked som deler disse verdiene og verdsetter talentene dine – da lykkes du. Det bør være målet for alle som ønsker å skape sin egen plass i samfunnet. Og på denne reisen trenger du ikke en tittel å gjemme deg bak.

Med vennlig hilsen,

Business on a Mission