Likestillingens arv – og generasjonen som glemte den

Dersom kvinner og menn hadde like muligheter i arbeidslivet, kunne verdens BNP vokst med 13 billioner dollar innen 2030. Vi skulle tro at vi var kommet lenger – med fedrekvoter, kvinner i styrerommene og kvinnelige toppsjefer som pryder forsidene. Men tallene forteller en annen historie.

Vi har heldigvis mange gode forbilder. Bilder fra MEI Summit konferansen i Tromsø september 2025: Isabelle Ringnes, Benja Stig Fagerland, MEI arrangører

Likestillingens nye paradoks

I 2025 snakker vi ikke bare om lønn og styreverv. Vi snakker om generasjoner. Om unge mennesker som drømmer om «FIRE» – økonomisk frihet og tidlig pensjon – og om «tradwives» som poster bakebilder på TikTok og kaller det frigjøring. Vi snakker om et samfunn hvor stadig flere, både menn og kvinner, ønsker å trekke seg ut av arbeidslivet.

Samtidig snakker vi om trusselen som henger over Velferds-Norge. Hvem skal ta vare på de gamle når færre vil jobbe? Hvem skal holde hjulene i gang når mangel på folk bremser bedrifter, sykehus og skoler? Når alle drømmer om å jobbe mindre, hvem skal da sørge for at systemet faktisk fungerer?

«Meg» og «Oss» – trekker nå i hver sin retning.

Individualismens bakside

Vi har fått en kultur der alt handler om «meg». Mine behov. Min frihet. Min selvrealisering. Men hva skjer når alle gjør som de selv vil, og bare noen få fortsatt finner mening i å bidra til fellesskapet? Hva skjer når «dugnad» blir et fremmedord, og vi alle sitter på hver vår øy med perfekt balanse, men null bærekraft?

Et samfunn kan ikke drives på selvrealisering alene.

Vi trenger mennesker som vil ta del i felleskapet, som finner mening i å skape, bygge og dele.

Min mening

Jeg tror på et samfunn der alle finner sin plass – ikke bare sin frihet. For frihet uten ansvar er ikke frigjøring, det er flukt.

Jeg tror på et samfunn der alle som kan jobbe, finner mening i arbeidslivet – der vi bruker talentene og ferdighetene våre til å bidra til fellesskapet.

Der vi skaper, ikke bare konsumerer.

Der vi bruker stemmen vår til å endre systemet – ikke forlate det.

Vi har kommet langt, takket være kvinner som har stått i front for endring.

Men vi er ikke ferdige. Hver og en av oss må ta ansvar for det som skjer videre.