Hvem skal eie Norge?

Vi liker å tro at Norge eies av folket. Av oss – dugnadsgjengen, fellesskapet, naboen som klipper gresset på fellesarealet og sjåføren som betaler bompenger med et smil. Men bak flagget, fjordene og velferdsfortellingen finnes en annen virkelighet: Stadig flere norske bedrifter selges ut av landet, mens de som prøver å skape verdier her hjemme tappes som melkekyr i fellesskapets navn.

Vi kaller det den norske modellen. Kanskje er det på tide å spørre om modellen fortsatt virker – eller om vi bare har blitt statister i et system der idealet om fellesskap har blitt byttet ut med et regneark.

Den norske modellen – eller kunsten å melke kua til den dør!

Dugnad. Dette vidunderlige norske ordet som får enhver rygg til å verke bare av å høre det. Offisielt betyr det fellesskap, frivillighet og samhold. I praksis betyr det at tre slitne foreldre bærer hele barnefotball-laget på sine skuldre mens resten av gjengen plutselig blir «utilgjengelige» akkurat når kiosken skal bemannes.

Men dugnadsånden slutter ikke i barneidretten eller skolekorpset, den er også en kjerne i norsk næringsliv. Små og mellomstore bedrifter (SMB-er for de som liker forkortelser) er selve ryggraden i økonomien vår . 98 % av norske bedrifter er SMB og har under 100 ansatte. De blir finansiert av folk som setter sine egne penger på spill, vel vitende om at 1 av 2 bedrifter overlever ikke de første fem årene. Med andre ord: dugnad i sin reneste form. Tro. Innsats. Svette. Tårer. Og blod – mest i form av røde tall på regnskapet.

Fra det øyeblikket organisasjonsnummeret er på plass, står Velferds-Norge klar – klappende, jublende og med hånda godt plantet i kassaapparatet. Første krone i kassa? Bam! 25 % moms. Første mulighet til å ta ut lønn? Bam! Arbeidsgiveravgift rett i fanget – og selvsagt tvungen pensjonssparing på toppen. Og lykkes du som eier, og faktisk klarer å trylle fram grønne tall på bunnlinjen, ja da må suksessen deles med alle. 28 % bedriftsskatt, pluss 38 % på utbytte hvis du skulle være så frekk å ville betale ned på etableringslånet eller betale investorer. Men hei, vi har jo gratis skole og helsetjenester, så hvem bryr seg vel om at gründere behandles som melkekyr på overtid?

Så kommer selve rosinen i pølsa: formuesskatt på arbeidende kapital. Høres fancy ut, men i praksis betyr det at bedriftseiere som ikke har penger på bok (det er veldig få som har) må ta ut penger av bedriften – altså tappe den for livskraft – for å betale en skatt på verdier de ennå ikke har fått ut. En slags økonomisk russisk rulett der staten alltid vinner, og bedriften alltid taper.

Og ja, vi nordmenn elsker dugnad – i alle fall når andre tar jobben. For hver 1000-lapp som tjenes, går 474 kroner til felleskapet i form av skatter og avgifter mens eieren står igjen med 156. (ja du har regnet rett, det er 630 kroner som skal fordeles etter driftsutgiftene er betalt og ja, sluttsummen vil være ulik i alle bedrifter, men prosenten som går til felleskapet blir tilnærmet det samme) Det er 75 %! Men, vi smiler tappert, for janteloven har jo lært oss at det er best å holde kjeft og ikke tro vi er noe.

Resultatet? Nesten 800 norske bedrifter har blitt solgt til utlandet de siste tre årene. Det er tross alt mye enklere å selge til noen som faktisk setter pris på deg, enn å drive videre i et land der bedriftseiere konsekvent stemples som «sutrete kapitalister».

Så kanskje det er på tide å stille de spørsmålene politikerne ikke vil svare på:

• Hvem skal egentlig eie Norge?

• Og hvordan skal neste generasjon i det hele tatt få lyst til å «ta en for laget» når dugnad i praksis betyr at du blir stående alene med regningen?

For å si det sånn: Hvis dette er den norske modellen, så er det kanskje på tide å be om en oppdatering.